AV VIGDIS A. MYRDAL
Som en fortsettelse av tidligere omtalt bekymring for forslag om regionalisering av tilbudet til synshemmede, hadde Melhus
Arbeiderparti og Tambartun kompetansesenter mandag 21. juni invitert stortingsrepresentanter fra Sør-Trøndelag til et informasjonsmøte, for å gi dem et innblikk i hva senteret jobber med, og hvilken spesiell kompetanse de sitter inne med der.
Gunn Karin Gjul fra Ørlandet er leder i Familie- og Kultur-komiteen, og Arne L. Haugen fra Meldal sitter i Næringskomiteen
på Stortinget. De andre som deltok på møtet var direktør Øystein Forsbakk, avdelinglederne Laila Stubsjøen og Bengt Elmerskog, tillitsvalgt ved senteret Torill Lund, leder i Melhus Arbeiderparti Arve Ottar Schevik, og Berit Wold Fjelle som er leder i Komite for
liv og lære i Melhus kommune.

Mye og lærerik informasjon
Det var et godt planlagt møte med stramt program, med en grundig informasjonsdel først, og deretter en omvisning i noen av de forskjellige utrednings- og tilretteleggings-laboratoriene de har. Også der fikk de mye informasjon på kort tid, av spesialistene
på hvert av feltene de var innom. For tidligere uinnvidde i synsproblematikkens verden, var det nesten overveldende, men det ga helt klart et godt innblikk i kompleksiteten i det å være synshemmet, hvor forskjellig synshemming kan være, og hvor vanskelig det  er å skulle gi gode individuelle tilbud til alle denne gruppen. Hver enkelt person med synshemming har veldig forskjellig behov, og behovene endres over tid, så det må stadig vurderes forandring og opplæring i nye og andre hjelpemidler, og annen tilrettelegging rundt vedkommende. Dette krever tett oppfølging av den enkelte, av pårørende og av apparatet rundt, som barnehage og skole. Samtidig er nettverksbygging veldig viktig, og senteret har klassesamlinger på hver trinn, så synshemmede i samme alder fra hele landet kan møtes jevnlig og bli kjent, og i ettertid holde kontakt på nett og telefon. Samhørighet og felleskap  er viktig innenfor grupper med samme problematikk, sjøl om de har venner blant seende i skoleklassen i sitt lokalsamfunn også.

Bekymring for veien videre
Hovedbekymringen for alle på kompetansesenteret er slett ikke det å bli nedlagt som senter på Melhus, det de hele veien utrykte bekymring for var hvordan kompetansen de sitter inn med skal ivaretas ved en eventuell regionalisering, slik at brukerne ikke skal miste sine tilbud og på den måten bli tapere i samfunnet. Deres mål for de  synshemmede er at de skal bli lønnsmottagere og ikke trygdemottagere,og for å nå et sånt mål er det helt nødvendig med riktige midler for læring og kompensering for de funksjoner de synshemmede ikke har, i forhold til seende. Det fødes 2-5 barn med  synshemming pr år i Norge, og det er veldig få i forhold til feks hørselshemmede. Det er også veldig få som har den spisskompetansen som er nødvendig for gi disse barna tett og god nok oppfølging fra fødselen av, og opp gjenom skoleårene. Blinde eller svaksynte får ingen “gratisinntrykk” via synet slik som seende barn, som mottar 90% av sine inntrykk visuelt. Blinde barn må rett og slett lære å lære, for å kunne motta inntrykk som er viktige i alle utviklingstrinn i livet sitt. For å lære disse barna dette har kompetansesenteret på Tambartun sammen med Huseby i Oslo mellom 20 og 30 kompetanseområder som må ivaretas ved en endring. Det sier seg sjøl at de ikke er mulig å ha alle disse spesialfeltene i hver region, av den enkle grunn at det er veldig få personer som har denne kompetansen. Informasjonen tilbake til Stortinget Både Gjul og Haugen var tydelig imponert over senterets virksomhet, og de hadde ikke forestilt seg helt den kompliserte hverdagen et barn med  ynshemninger har, og heller ikke hvor kompleks synshemningsproblematikken er. De ble fortalt hvor viktig spisskompetansen
som de få spesialistene på dette smale feltet sitter inne med er, for at tilbudet til blinde og svaksynte skal være god nok i framtida, og de mente at det virker noe vanskelig å kunne føre denne videre ved å regionalsiere dette tilbudet. Å gjøre det er jo den omvendte strategien av helseforetaksmodellen som er skissert, for der skal jo de med få med høyest spisskompetanse plasseres på få steder, fordi det ikke er mulig å ha spesialister nok på smale felt til å betjene alle steder i landet. I  synshemningsammenheng skal det visst gå andre veien, slik at kompetansen skal spres utover og pulveriseres. Dette må ikke skje, det kan få store følger for hvert eneste barn med synshemning i Norge. De har like stor rett på tilrettelagt undervisning og opplæring som seende barn, og det må være målet uansett endringer, sier tillitsvalgt ved senteret, Torill Lund.
Det er å håpe at de to stortingsrepresentantene klarer å formidle den klare bekymringen de fikk høre om til rette vedkommende,
i de styrende organer de er folkets representanter i. Det bør gjøres en meget grundig konsekvensutredning før endelige
avgjørelser tas i denne saken, alle fakta må på bordet, og dette møtet var en viktig del i den retningen.