Blinde barn går i dag i vanlig skole, og får der nødvendig tilrettelegging. Lærere og elever får oppfølging bl. a. fra de to kompetansesentrene for synshemmede, Tambartun i Melhus og Huseby i Oslo. I framtida vil det, om forslagene som skisseres i NOU nr. 18 blir gjennomført, bli de enkelte skolenes rektorer som skal ta stilling til behovet for og graden av tilrettelegging for den enkelte elev. Dette kan bety at graden av tilrettelegging blir regulert bl. a. etter kommunenes økonomi. Det vil heller ikke være lett for en rektor uten kompetanse om hva blinde, døve eller f. eks. barn med andre handikap har behov for, å ta stilling til hvilken grad av tilrettelegging som er nødvendig. – Regionalisering av den faglige kompetansen kan bety svekking av det faglige miljøet ved de to sentrene og den kompetansen som Tambartun og Huseby rår over, sier Tambartuns representanter. Vi møter fungerende direktør Bengt Elmerskog, avdelingsleder Laila Stubsjøen, seniorrådgiver Randi Rusten, rådgiver Tore Johnny Bråtveit og tillitsvalgt Torill Lund til samtale. De uttrykker betenkelighet om utredningen og dens konklusjon, og er bekymret for hva som vil forsvinne for barna. Randi Rusten sier at Tambartun sitter på mye kunnskap om blinde barn og deres behov. – Alle barn skal gå vanlig skole, alle har rett til likeverdig opplæring. Tambartun bidrar med nødvendig kunnskap overfor lærere og barn med synshemming. Rett til spesialundervisning – Barn med spesielle behov har rett til spesialundervisning, sier Elmerskog. – Dette er dyrt, og det er bakgrunnen for utredningsarbeidet. Han mener at ressursene ved Tambartun i dag er godt utnyttet. Men det faglige miljøet i Norge er lite, og dersom ressursene skal spres på regionene, er han redd for svekkede ressurser og et faglig miljø som blir skadelidende. Han forteller at fagmiljøet er lite. I Norge er det i dag bare firefem personer med adekvat kunnskap innen punktskrift, det er omtrent like mange som har kompetanse på leselist (innenfor data) for blinde, det er fire-seks med nødvendig kompetanse innenfor mobilitet og bare et par personer som har betydelig kompetanse innenfor matematikk for blinde. Det faglige miljøet er delt mellom Tambartun og Huseby. Halv parten av fagpersonene vi har reknet opp ovenfor arbeider på Tambartun. De øvrige er ved Huseby i Oslo. Miljøene er små. – Utredningen gir ikke svar på hvordan en skal ta vare på og videreutvikle fagområdene ved en omorganisering og regionalisering, sier Elmerskog, som frykter at fagfolk vil komme til å slutte. Av den aktuelle NOU får en inntrykk av at synskompetanse er ett fag. Det er imidlertid snakk om mange kunnskapsfelt, kanskje hele 40 områder. – Hvordan skal en ivareta spisskompetansen, spørres det rundt bordet. Ved en eventuell reform er det meningen at PP-tjenesten rundt om i kommunene skal styrkes. Dette skal skje uten at de tilføres flere midler. Liten gruppe Gruppen av synshemmede i Norge er liten. Synshemmingene er av forskjellig art. I mange tilfeller er det også snakk om multihandikap, synshemmede kan ha andre handikap i tillegg. Samlet er gruppen likevel liten og en frykter for at den vil komme til å lide om reformen blir gjennomført. Mobility er ett av fagområdene som blinde får opplæring i. Her er det de dagligdagse utfordringene i å finne ut hvordan ting skal gjøres, hvordan en skal bevege seg i rommet og ute på vegen som de skal lære å mestre. Seende barn observerer hvordan ting skal gjøres, denne observasjonsmuligheten har ikke blinde. Tore Johnny Bråtveit, som er rådgiver ved Tambartun, er sjøl blind. Noen har kanskje sett ham, når han ferdes i Melhus sentrum, til og fra arbeidet. Han bruker kvit stokk. – Den bruker jeg ikke for å finne vegen, sier han, for den kan han, men for å ivareta sin egen sikkerhet. I det siste året har det vært ganske krevende å ferdes på Melhus, sier han, og viser til det omfattende gravearbeidet som har skjedd i forbindelse med miljøgata. Bråtveit stiller spørsmål ved utredningen, og undrer på hvem som skal være bærere av de ulike fagene. Det er jo ingen formell utdanning innen alle fagfeltene. – Hvem skal sørge for at lærerne lærer punktskrift? spør han. – Det er en tre-fire nye elever hvert år som vil komme til å bruke punktskrift, ingen stor gruppe. Kan kompetansen opprettholdes regionalt? Det er et vidt felt lærerne rundt om i skolene må ha kunnskap om, særlig med tanke på at blinde og synshemmede ikke er en ensartet gruppe. Grovt reknet dreier det seg om minst sju hovedgrupper, med store individuelle forskjeller innenfor hver gruppe. Det blir årlig født fra to til seks blinde barn. Tambartun og Huseby er de første instansene som blir involvert når barn blir født med sterk synshemming eller er blinde. Det er bl. a. sjukehusene som som tar kontakt med Tambartun. – Gruppa er så lita et det er vanskelig å forestille seg at en kan opprettholde tjenester med adekvat kompetanse på viktige fagfelt, om en som i Trøndelag møter et blindt barn hvert femte år, sier Elmerskog. – Tore Johnny (Bråtveit) er i full jobb, sier Laila Stubsjøen. – Hvor mange med hans utgangspunkt vil klare det i framtida? Det heter at elever skal oppdras til sjølstendige, samfunnsnyttige mennesker. Det kreves mye kompetanse til dette oppdraget, og den kompetansen har vi her på Tambartun. Tambartuns folk stiller seg tvilende til om de skisserte regionale sentrene vil være i stand til å opprettholde kompetansen på alle felt. – Vi driver med synspedagogisk utdanning. NOU-utredningen viser ikke noe til hvordan denne utdanninga skal ivaretas i framtida. Vi står for produksjon av læremidler i punktskrift. Utredningen sier ikke noe om hvordan denne skal viderføres.