AV ÅSMUND SNØFUGL
Ragna Bodsberg ledet treffet, ønsket velkommen og tonen for Harald Danielsens historie ble slått an med Elias Blix' fine sang "Å eg veit meg eit land". Han vokste opp i Vadsø, byen ved Varangerfjorden.
Vadsø var en smeltedigel, der tre folk møttes, finnlendere, samer og nordmenn. Harald fortalte at han hadde både finsk, samisk og norsk blod i sine årer, slik mange i Finnmark har. Kåseriet hans ble fulgt av bilder, og mot slutten viste han bilder fra sitt besøk i finske Uleåborg der han fant slekt og stedet noen av hans forfedre kom fra.

Vadsø i krig og flammer
Harald er født i 1940 og krigen var kommet til landet. Særlig hardt ble Vadsø rammet. Harald husker da russiske bombefly kom over byen i 1944. Han og søsteren søkte ly i en vaskekjeller mens det stod på som verst. Mor og de andre var et annet sted. Men de fant hverandre og familien rømte til fjells, til hytta de hadde. 30. oktober kom de ned fra fjellet, det var moras 42-årsdag og hele byen stod i brann. Tyskerne hadde trukket seg tilbake fra Finnmark og brukte den brente jords taktikk, fienden - russerne - skulle ikke finne noe husvære når de kom. Det var skrekkelige opplevelser som gjorde inntrykk, og som festet seg i minnet.
Haralds mor arbeidet i Televerket, faren i Postverket. Mens Harald var liten og det ennå var krig, døde faren og mora stod alene med de fire barna, to jenter og to gutter. Harald var yngst. Huset deres brant ned, noen av eiendelene klarte de å berge og kastet dem inn på kirkegården, der folk trodde det kunne være trygt. Men det var det ikke, mors pels forsvant. Faren hadde motorsykkel, en Harley Davidson, den ble ødelagt i brannen. Mor fikk 50 kroner for vraket.

Nytt hus
Etter krigen bodde de den første tida i ei brakke, som huset mange familier. I 1949 fikk mor bygd nytt hus på den gamle tomta, etter mye om og men og tårer på offentlige kontorer og i banken. Som yngstemann i familien, med mor på Telegrafen og søsknene på skolen" rak jeg mye rundt i byen", fortalte Harald. Han kunne besøke mor på hennes arbeidsplass, det var ikke alltid like populært, eller gå til ei smie der spennende arbeid foregikk, eller fikk sitte på lastebil eller ruslet i fjæra. Det var alltids noe å finne på i en travel by som var under gjenoppbygging i åra etter krigen.
Harald hadde en onkel et stykke fra byen. Der var han og søsknene ofte på besøk, hjalp til med slåttonn og eggsanking. Men best likte han seg heime. Han hadde mistet faren i ei opprivende tid, og var alltid redd for å miste mor. Det var stort samhold i familien.
Ungene samla ved i fjæra, de samla kopper og messing som lå igjen etter tyskerne. De lærte å klare seg. Harald fortalte om en nabo som hadde motorsykkel. Harald og søstra Liv og fire andre satt på med ham en gang de dro på sankthansfeiring.
Harald Danielsen ble gift med Aud fra Vesterålen og kom til Trøndelag på 1960-tallet og familien bygde hus i Melhus for førti år siden og har bodd her siden. Men landet "langt der oppe mot nord" besøkes ofte, så om avstandene er store er båndene til barndommens rike sterke.

Eriks historie
Erik Tofte kunne vise et mer idyllisk krigsbilde, sa han. Erik er oppvokst på Tuftan i Nordgrenda og har bodd der hele sitt liv. I Nordgrenda hadde tyskerne en radiostasjon, og ungene i grenda ble kjent med noen av de tyske soldatene. Et bilde tatt mot slutten av krigen viser barn fra Nordgrenda sammen med noen av dem. Erik var minstemann på dette bildet, som forøvrig også var trykt i siste nummer av det historiske årsskriftet Melhusbyggen, som redigeres av Erik.
Ellers var det likhetstrekk mellom Erik og Haralds historie. Erik mistet også far sin tidlig. Erik er født i 1942, faren Lars døde i 1945. Å vokse opp uten far var nesten tabu, sa Erik, et tema det ikke ble snakket om. Heime var de fire søsken, tre jenter først, og så Erik. Farfaren, som var blitt blind, bodde på kåret, mor Olga hadde ansvaret for gårdsdrifta. En dreng, Jon Hegdal, var hos dem fra 1938 til 1957 og ellers hadde de andre tauser og drenger ved behov.
Ei tante, Borghild Saltnes, bodde også på Tuftan, og hun tok del i arbeidet inne og ute. I mange år var ei kvinne, Kristine Løvset, der og hjalp bestefaren.
Det var mye folk og liv og røre på gården. Mor var romslig, men hun ville at barna skulle lære folkeskikk. Barna deltok som naturlig var i arbeidet på gården. Alt dette skapte et godt fellesskap. Eriks mor var politisk engasjert, ble med i kommunestyret, og hun hadde sentrale verv i bondekvinnelaget.

Ikke flyger, men bonde
Erik fortalte om en gang guttene i klassen var til helsekontroll hos distriktslege Skagseth. Karene stod oppstilt på rekke, og Skagseth spurte dem etter tur hva de skull bli når de ble store. Noen skulle begynne på Samson (snekkerfabrikk), noen skulle bli sjåfører, men klassekamerat Øyvind sa han skulle bli flyger. Flyger, ja, tenkte Erik, det skal jeg også si. Men da Skagseth stod foran ham, kom han ham i forkjøpet: "Og du da Erik, du skal jo bli bonde, du!"  Dermed var det over med flygerdrømmen.
Erik fortalte om livet og ulike hendelser på gården, Om tanta som var en ekspert i å slakte høner, og som drev med det en i dag ville kalle halalslakting, lenge før ordet var kjent i Norge. Om Jon som kvesset ljåen og slo gras kvar dag og ikke ville at noen skulle skjemme ljåen. Om landstrykeren som kom til gards julekvelden, åt godt og fikk med seg en varm  frakk på vegen videre mot Buvika, en frakk de fant igjen hengende i et tre da de sjøl noen dager senere skulle til Buvika på julebesøk.
Erik utvidet etter hvert aksjonsradiusen og fikk kamerater, først Halvard Bjørnbeth på en av de nærmeste nabogårdene, og så Ole Asbjørn Gundersen på Torehaugen, litt lenger unna.
En gang skulle de kontrollere om det var strøm i ledningene i mastu. Erik holdt fingeren oppe i taklampa, der pæra skulle ha stått. Han kjente ingen ting. Men da en av medhjelperne vridde om bryteren, "vart han vare at strømmen var der".
Omgangskretsen ble større, og guttene møttes til fotballkamp. En gang begynte de å kalle hverandre med fedrenes navn, Helge, Per osv. Da de kom til Erik visste de ikke riktig hva de skulle kalle ham, de kjente ikke til noen far der i gården. Da kalte de ham Olga.
Etter Eriks kåseri leste kona hans, Anne Sofie, dikt av Olga Tofte, diktet Glede som hun skrev om et besøk av barnebarnet, Solkverv som hun skrev omkring Eriks konfirmasjon i 1957 og et dikt om sorg og tapet av mann og venn.

Bror av foredragsholder Harald Danielsen, Jan, solgte aviser på gata i et nedbrent Vadsø 7. mai 1945.
Foto Gunnar Fougner.