Torstein Mosbakk
hobbyskribent
I høst var det som vanlig storviltjakt – og jaktlagene invaderte terrenget. Tidligere kunne det medføre at enkelte følte at friheten til å ferdes var truet. Nå gjelder det problemet bare for viltet.
Den sikreste måten å finne en bærplukker på, er å lete – i fremmedordboken. Og, uorganiserte markatravere – blir nok snart en kuriositet. Mens jaktlagene vil bestå av jegere av utenbygdsk opprinnelse. Det fine med disse bærturene i skog og mark var det sosiale –og, selvfølgelig at vi skulle høste av naturen. Vår alles Alf har beskrevet dette så levende i sin vise om «Blå bærturen». Med spann og niste startet vi – gjerne i solskinn og klarvær. Mens sankingen pågikk, kunne de minste ta seg en blund blant bærtuene. Og, når nesen ble vendt hjemover igjen, følte vel alle at de hadde bidratt. Men, hva med markatraveren.
Til og med jeg er blitt infisert av denne innestengte aktiviteten, i svette lokaler. Mens jeg løper, løfter og sykler kan jeg gjennom doble isolerglass skue utover naturen. Og, de naturlige ansiktsfarvene fra vær og vind virker ikke påtrengende - men fraværende.
Som nevnt er jeg ingen jeger - og, har neppe løst skudd etter det militære. Men, under et besøk i Volhov – vennskapskommunen i Russland – var det lagt opp til skyting mot levende mål. Våpen ble utlevert –og vi ble plassert strategisk i terrenget. Ingen fugler dukket opp i skuddlinjen - derimot en person som aktivt forsøkte å få dem til å lette. Der og da avsluttet jeg min karriere som jeger.
Nåja, det er vel ikke helt riktig. Etter å ha kvittet meg med dagens svette, stikker jeg vanligvis innom en eller flere bruktbutikker. En liten passiar med betjeningen hører med – og gjerne med mine likesinnede. Men, de fleste har blikket rettet mot hyllene – er det kommet noe nytt, og vil dagen i dag bli en av dem du husker. Å forlate stedet uten en bok – se, det er en sjeldenhet. Vel hjemme tok jeg frem nyervervelsen - forfattet av den for meg ukjente Georg ett-ellerannet, og med tittelen «Rømlingen». På forarket har den tidligere
eieren stemplet «Gamlehjemmet» med store røde bokstaver. Jeg blar videre, og det samme gjentar seg. Og, etter hvert dukker dette opp gang etter gang. Ingen skal være i tvil - «Rømlingen» tilhørte gamlehjemmet. Jeg har ikke lest boken – bare overskriftene – og den har gotisk skrift, så beskrivelsene er ikke av nyere dato.
Her om dagen besøkte jeg min mor – hun mangler tre år før hun kan skrive sin alder med tre siffer. Det er bare et tall –sier hun, og føler seg adskillig yngre. Hun har bodd alene i over 27 år, og styrer dagen sammen med eget hode og egen kropp. Verken hjemmehjelp - eller annen hjelp - er involvert. Hun vil være fri, sier hun –fri, til selv å bestemme over dagen og sine gjøremål.
Ja, det er lett å si – ikke alle har det slik. År har satt sine spor - friheten er blitt en fremmed. Det er ikke lenger som Nordahl Grieg har skrevet -at  «frihet og liv er ett».
Det er ikke bare å rømme fra realitetene – friheten må tilpasses. Men vi må ha med oss selve grunnlaget - fra Nordahl Grieg.
Arnulf Øverland var også opptatt av friheten - friheten til å mene og skrive på tvers av folk flest. Han fikk også oppleve hvordan ordet fratok ham friheten – han tilbragte mange år i Sachsenhausen. Det er godt å være fri - hver dag i frihet er en lykke, sa han. Historien har vist oss av ordet og frihet er synonyme begreper. Ordet kan ikke overvinnes av våpen – det ser vi stadig, også i våre dager.
Dette er kanskje en fin måte å avslutte en petit på. Men, det vil vel bryte med den frihet en leser skal ha til selv å tolke og konkludere. Vi har vel alle stått på en jernbanestasjon. Der har du frihet til selv å velge om du skal kjøpe billett. Blir du like oppslukt som kong Georg ble av Bombey's stasjon en septemberdag i 1911, da blir du nok stående igjen på perrongen, når toget går. Men, «det går flere tog». Friheten kan være en måte å reise på – men den kan også være en stasjon du er kommet til.