Siljes interesse for teater har kommet til uttrykk på mange måter. Opplevelser som femåring da hun satt under benkene i garderoben bak scenen på rådhuset der far var med og arrangerte gospelgalla, var kanskje springbrettet for en teaterlidenskap som har formet henne på mange måter. Etter barneskolen gikk hun i flere år på teater på kulturskolen, og som mange andre kulturutøvere fra kommunen er det kulturskolen også Silje trekker fram på spørsmål om kvalitetene med oppveksten på Melhus. –Det var i kulturskolen jeg først fikk ordentlig smaken på det. Tore Qvenild og Harald Lund gjorde en kjempejobb, og de var flinke til å tenke stort. Det føltes som man var med på noe seriøst, ikke tull og fjas. Vi elevene ble tatt på alvor, og vi hadde trua på at dette fikk vi til. Også UKM selvfølgelig. UKM var en arena det var lett å få være med på, det var bare å melde seg på. 

På videregående ville Silje egentlig søke dramalinja, men en sterk gruppetilhørighet gjorde at det ble musikklinja i stedet. –Alle vennene mine gikk eller skulle begynne på musikklinja på Heimdal vgs. Jeg har aldri angret på det, men det var jo ikke musikk jeg hadde planlagt å holde på med videre. Fikk nok musikken litt i halsen det siste året, hvorfor skulle jeg stå og øve skalaer på fløyta når jeg ikke kom til å spille mer fløyte etter eksamen? Men jeg fikk mange veldig gode venner, og det var også fine år.

 

Så fikk Silje det travelt med å bli voksen. Ønsket om å gå drama på Romerike folkehøyskole ble satt til side til fordel for psykologistudier i Oslo.

Året etter dro hun tilbake til Trondheim og NTNU, og der ble hun etter hvert med i SIT – Studentersamfundets Interne Teater. –Jeg trodde ikke jeg hadde personlighet til å være ung lenger. Det var nesten sånn at jeg gikk og ventet på å bli bestemor. Men i SIT oppdaget jeg at folk der var lik meg, vi likte den samme formen for sosialisering. Og ikke minst fikk jeg utfordringer som skuespiller, og det var kjempeartig! Det snudde rett og slett opp ned på hele livssituasjonen. Psykologien ble lagt på hylla, og i stedet ble det mastergrad i rådgiving. Masteren ble også rettet inn mot teater, Silje ville studere samarbeidsklimaet i profesjonelle teater- prosesser. –Jeg jobbet nok mer med SIT enn studiene den tiden, men jeg følte også at studentteateret var som en teaterutdanning.

 

Til masteroppgaven gjorde hun research på Trøndelag teater, og det ble også der hun hentet informantene til oppgaven. Hun fikk følge en teaterprosess med regissør Harry Gutormsen, og i stedet for å sitte og bare observere arbeidet på scenen, fikk hun være med som regiassistent.

Dermed var hun plutselig med og formet utviklingen av teaterproduksjonen også, og det ga henne en stor aha-opplevelse. –Jeg ble glad for å ikke være skuespiller, og det var interessant å skjønne. Jeg hadde mye meninger om det som skjedde på scenen, og jeg fikk mye mer påvirkningskraft nå enn jeg hadde hatt som skuespiller. I 2009 fikk jeg regioppgaven på nattforestillinga under UKA, og det var en veldig god opplevelse! Så dukket spørsmålet opp hva jeg ville gjøre videre med teateret.

Det ble så Silje søkte regiutdanningen på Kunsthøyskolen i Oslo. Men konkurransen er hard, da det kun er tre studenter som blir tatt opp hvert femte år. Silje kom langt i opptaksprosessen, men ikke helt i mål. Like greit var kanskje det, for livet som freelance regissør kan også være krevende nok, med mye reising og usikkerhet.

 

Tilfeldighetene skulle ha det til at Silje i fjor vår fikk jobb som sufflør på Trøndelag teater. – Det var spesielt å gå inn dørene her for å gå på jobb. Det har vært den store drømmen siden jeg var barn. På ungdomsskolen hadde jeg arbeidsuke her på teateret, og den gang lengtet jeg etter å jobbe her. Magien ved en teaterforestilling som blir til har aldri sluppet taket. Som sufflør er man også litt regiassistent, det er suffløren som noterer alt som blir bestemt, og man er et ekstra par øyer som regissørene ofte er glad for å ha. Det er også suffløren som ser alle forestillingene etter at prøveperioden er over, og som passer på at verket opprettholdes etter premieren.

 

Silje trives godt med å være sufflør, men kreativiteten og behovet for å skape er så stort at det likevel må mer til. –I fjor vinter var jeg så blakk at jeg måtte lage alle julegavene selv. Da hadde jeg akkurat kjøpt symaskin, og gikk på med lite ærefrykt. Jeg ble så glad av å lage de julegavene, at jeg bare ville fortsette. Så fikk jeg se en annonse fra Pryd, et butikkollektiv hvor man selger varer man har laget selv. I dag er Silje èn av sju drivere av butikken som holder til på Bakklandet. –Her har jeg en arena hvor jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Det er bare jeg som bestemmer hvordan mine ting skal være, smiler Silje som for tiden selger både puter med geitemotiv og klær.

 

Hvordan ting blir i framtiden, har hun ikke tatt stilling til. – Akkurat nå har jeg en kombinasjon som funker veldig bra. Jeg får være kreativ og fri i det jeg gjør på Pryd, og samtidig får jeg være med og lage teater. Hun og kjæresten Eirik har et forsøksår der hun bor i Trondheim og han i Oslo. Målet er å finne ut hva de skal gjøre etterpå og hvor de skal bosette seg. Og hvis Silje skal få drømme, vil hun allerhelst ha noen geiter, et verksted for søm og kanskje keramikk. Også teater i en eller annen form, selvfølgelig. Gjerne Trøndelag teater.