AV MAGNAR HAUKDAL
Bakkeanleggene i Gauldalen forfaller
Situasjonen på lokalplan bekymrer de som har lengst fartstid innen sporten, og som har registrert at norsk nasjonalsport ikke lenger er hva den en gang var. Guttene, eller rettere sagt veteranhopperne, har fortsatt et stort hjerte for sporten. Ikke bare for egen del, men de ønsker samtidig at oppvoksende barn skal få lov til å utfolde seg i hoppbakken og få ta del i slike opplevelser som de har hatt opp gjennom åra.
En av hopperne, Svein Husby fra Bratsberg, forteller at da han deltok i Lille Gråkallrennet på 50-tallet, var det nesten 500 hoppere som deltok. Hoppsporten var da en idrett som mange unge holdt på med, og det var stor aktivitet i hoppbakkene rundt omkring i Trøndelag. Hans Bakken, som har vært primus motor for å holde bakkene i stand på Gåsbakken, forteller at det etter hvert ble færre og færre som deltok i prepareringsarbeidet av bakkene. Når en etter hvert blir alene mister en gnisten og moroa av å legge til rette for at ungene skal finne hoppklare bakker. Noe av samme  situasjonen er det også blitt i Stokkbakkan på Kvål, forteller John Eidem. Flere av ildsjelene på Kvål gikk ut av hoppgruppa på samme tid, og etter dette har det vært vanskelig å holde aktiviteten oppe. Veteranhopperne er derfor rask til å konkludere med at hoppsporten i Gauldalen for tiden ligger med brukket ankel, men samtidig er de heller ikke i tvil om at hoppsporten kan gjenreises.

Samarbeid må til
Skal sporten gjenreises, må det til et samarbeid innen regionen, er hoppernes klare tale. Den tid er forbi at en kan drifte anlegg på flere steder i Gauldalen, og det er derfor helt nødvendig at idrettslag, idrettsråd og kommunene nå går sammen om et felles anlegg. Med et felles anlegg vil det bli enklere og opprettholde et hoppmiljø, og det vil også bli enklere å holde anlegget hoppklart til en hver tid. Det bør også kunne bli enklere å finansiere et komplett rekrutteringsanlegg når alle interessenter går sammen om et felles anlegg. Da burde det også kunne være mulig å ansette en person på deltid som har ansvar for bakkene, påpeker Inge Skjærvold.

Helårsanlegg er en forutsetning
Hoppsporten, i likhet med mange andre idretter, har endret seg fra å være en sesongidrett til å bli en helårsidrett. Veteranhoppernes klare oppfatning er derfor at det så snart som mulig bør etableres et helårs rekrutteringsanlegg i Gauldalen. Når vi ser hvilke anlegg som finnes i utlandet, burde det være mulig å få til dette hos oss også, skyter Arnold Lund inn. Når vi ser disse hoppanlegga, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor utlendingene er blitt så gode i hoppbakken, legger Arnold til.

Rekrutteringsanlegg på gang
Flere rekrutteringsanlegg har kommet de siste årene, og det blir flere og flere helårsanlegg. I Sør-Trøndelag bygges det nå komplette rekruteringsanlegg både i Granåsen og i Knyken i Orkdal. Bakkene vil etter hvert også bli plastlagt slik at det kan hoppes vinter som sommer. Dette er veldig positivt for hoppsporten, er hoppernes enstemmige konklusjon, men tror ikke dette hjelper så mye for rekrutteringa i Gauldalen.
Veterane påpeker familienes stressende hverdag, og har derfor ingen tro på at ungene vil bli kjørt til Granåsen eller Knyken 2-3 kvelder i uka for trening. De involverte parter bør derfor snarest sette seg sammen for å drøfte et felles hoppanlegg i Gauldalen med bakkestørrelser fra 10 til 50 m. Etter veteranenes oppfatning ligger det best til rette for at en samler seg om et anlegg på Kvål, og hilser Trønder-Lyns planer om et nytt hoppanlegg ved lysløypa velkommen. Alternativet om disse planene stopper, ville vært å videreutvikle anlegget i Stokkbakkan.