AV ANNE SØRTØMME
På Haugen gård på Melhus, har Magnhild og Ivar Skarsem sytten hester på stallen. Tre av dem eier de sjøl, resten bor på leid stallplass. For omtrent tjue år siden sluttet ekteparet med kyr. I stedet for å la fjøset stå tomt, bygde de om til stall.
Magnhild hadde bakgrunn fra helsevesenet, og ønsket å kombinere dette med ridning. Dermed var ideen om  tilrettelagt ridning for mennesker med spesielle behov født.
Hestene på Haugen gård er ikke som andre hester. Islandshestene som Magnhild jobber med til daglig er spesialtrente for å brukes til ryttere med spesielle behov. – Det må være en viss alder på hestene, det viktigste er at de er rolige og lydige. Det sies at én av 10 hester egner seg. Mange hester kommer i en trassalder, og da er det ikke forsvarlig å bruke dem til ryttere, som for eksempel
lett kan bli skremt. I tillegg må det være stødige dyr som er til å stole på. Hvis en elev faller av, kan det ta lang tid å bli trygg igjen. Noen mennesker blir lett skremt, andre er mer tøffe. Magnhild jobbet tidligere på dagsenter for funksjonshemmede og senere også i hjemmetjenesten i Melhus. Det siste gjør hun fortsatt, samtidig som hun driver ride til budet. Det hele startet med at hun hadde med seg elever fra dagsenteret hjem, før hun begynte å satse mer.
– En gang red jeg også inn til jobb i Melhus sentrum og hadde hesten stående i hagen.
Fire dager i uka kommer det elever for å ri, og per i dag er det atten elever som kommer fast. Det er alt fra rullestolbrukere og psykisk syke til mennesker med større eller mindre utviklingshemninger. – For en rullestolbruker kan ridningen gi en mestringsfølelse som de ikke får oppleve på andre arenaer. Hesten blir deres føtter, man får følelsen av å gå. I tillegg får man trent og myket opp muskler, og det sies at ved ridning så rører man alle sentrale ledd i kroppen. Også kommer naturopplevelsen, det å være i et utemiljø og et landskap, kanskje med et tog som plutselig fyker forbi, eller et fly som kjører over oss, og vær, vind og regn.
Aktiviteten som Magnhild tilbyr er det hun kaller for tilrettelagt ridning, og er en fritidsaktivitet til forskjell fra terapiridning som er en behandlingsform. I det ligger også at elevene sjøl må betale for den tilrettelagte ridninga, mens terapiridningen delvis blir dekket. Magnhild opplever også fordelen må å jobbe ute og med mer varierte fysiske oppgaver. Kroppen liker det bedre. De plagene man kunne få av arbeidet i helsetjenesten dukker ikke lengre opp.
– Og så er det gleden over å se at elevene trives. Det er ingen tvil om at de har stor glede av det! Men det er viktig at man kan lese eleven. Flere har ikke språk, noen er også døvblinde. Da må man kunne skjønne når personen har det godt og ikke. Magnhild har også en assistent som jobber fast i stallen. – For mange er det viktig med kontinuitet og faste mennesker å forholde seg til.