AV SIV NORDANG
I Menneskebiblioteket kan du låne et menneske på samme måte som du låner en bok i biblioteket. I «boksamlingen» finner du levende mennesker vi ofte har fordommer mot. Biblioteket er for dem som ønsker å lære om mennesker du sjelden har kontakt med – men som vi ofte har meninger om.
Melhus videregående skole har i samarbeid med sin vennskapsskole Timbila High School i Kenya startet et prosjekt ved navn «Health environment for Learning». Hva er veien til et godt miljø på skolen, og hvilke tiltak må til for å forbedre miljøet? Fagkoordinator for Kenya-prosjektet Merete Wishman satte i gang en spørreundersøkelse til tre forskjellige klasser på Melhus vgs. hvor de
bad om svar som kunne kartlegge hindringene i veien til et godt skolemiljø. Problemer som dukket opp var gjerne fordommer, rusmisbruk, mobbing og selvskading. «Det var bare ved en tilfeldighet at jeg hørte om Norsk Folkehjelps Menneskebibliotek» sier Merete Wishman. For å følge opp spørreundersøkelsen, valgte de å leie inn tre levende bøker fra Norsk Folkehjelp.
– Dette er for å skape åpenhet rundt problemene, sette i gang en dialog og la elevene selv få stille spørsmål til mennesker som er direkte berørt av situasjonene, forteller Wishman.
Dessverre kunne ikke en informant møte opp, men Thomas Bakken, regionssekretær i Norsk Folkehjelp Midt-Norge, stilte mer enn gjerne opp som informant. – Det er viktig å skape dialog, men hvis det blir problematisk må man ty til andre midler, smiler Thomas og gjorde nettopp det.

Ja, kanskje eller nei
Ved å bruke «linja» klarte han å få elevene til å reflektere over påstander og spørsmål rundt asyl, integrering og fordommer. «Linje-metoden» vil si å tegne en strek på golvet. På høyre side er det ja, midt på streken kanskje og til venstre nei. For hver påstand eller spørsmål Bakken stilte skulle elevene stille seg hvor de følte det ble riktig. Noen spørsmål fulgte etterpå om hvorfor eleven valgte å stille seg på akkurat denne sida, eller midt på streken kanskje.
– Jeg har fått tilbakemeldinger fra elevene om at de liker en slik form for aktivisering og det skaper ettertanke, sier Bakken.

Å skade seg selv
Neste levende bok for de tre klassene som deltok i spørreundersøkelsen var tidligere selvskader Øygunn Mediå. Her også hadde elevene mulighet til å stille spørsmål rundt det å skade seg selv. Et spørsmål som gikk igjen var «hvorfor».
– Jeg var veldig flink til å være psykisk mobber mot meg selv. Bare det å taste feil pinkode på kortet-terminalen i butikken, eller trykke på feil knapp på fjernkontrollen, gjorde til at jeg kalte meg dum, som en idiot og treg. Etter hvert som problemene hopet seg opp, og jeg følte meg mer og mer håpløs ble det til at jeg kuttet meg selv. Første gang var som en dårlig Hollywood-klisje. Du sitter der og tenker, man gjør det jo på film… Hvorfor ikke prøve det selv? Det jeg fant ut var jo at film er film, og ikke virkelig, sier Øygunn. Det er nå tre år siden hun sluttet å skade seg selv, og hun har endelig nok selvtillit til å kunne gå med tskjorte, som er en stor overgang.
– Det var ikke hjelp fra psykolog, eller annet hjelpenettverk som fikk meg til å slutte. Overraskende nok var det faktisk ei bok om meditasjon, sier hun og smiler litt. – Jeg kan ikke meditere altså.
Nei, boka fikk henne til å innse at det å skade seg selv ikke var bra rett og slett. – Selvskading er jo bare symptomene på problemet, ikke selve løsningen» forteller hun. – Det er viktig å få hjelp så fort som mulig. Selvskadinga mi var jo toppen av pyramiden, men problemene startet jo før jeg begynte å kutte meg selv.

Annen seksuell legning
Til slutt fikk elevene møte Kathrine Nilsberg. Hennes boktittel var «annen seksuell legning» eller lesbisk.
– Det var vanskelig å «komme ut av skapet», men jeg var åpen som bifil i 15års alderen, forteller hun. Elevene hadde muligheter også her til å stille spørsmål om hvordan det er å være lesbisk i dagens samfunn.
– Vi er jo som alle andre. Men vi er også en minoritet som ikke har vært i søkelyset så lenge. Men selvfølgelig skulle vi ha sett at vi etter hvert ble en del av majoriteten. At det å ha en «annen» seksuell legning ikke blir sett på som akkurat det, noe  «annet», men som normalt. Jeg måtte ha en overgang, og det var ikke før jeg ble 18 år at jeg fortalte at jeg var lesbisk. Det hadde kanskje vært lettere om det hadde vært andre i omgangskretsen min som meg, men det var få som ville innrømme det for seg sjøl eller for andre der og da. I dagens samfunn er det dessverre større fordommer på bygda enn hva det er i byene, og hun tror også at det er vanskelig å leve som åpen homofil i et tett samfunn. Media har også lagt til rette og kanskje skapt fordommer.
– La oss ta idretten for et eksempel. En idrettsutøver kom ut som homofil, og dette ble nyhet på CNN. Media blåser det opp som en verdenssensasjon. Dette gjør at  medieansikter kvier seg for å være åpen om sin seksuelle legning.
Hun runder av timen med å fortelle om «Skeiv ungdom – for mangfold, mot diskriminering». – Alle er hjertelig velkommen siste søndag hver måned hvor vi har kakebuffe på mormors cafe i Trondheim. Det er en uformell samling hvor vi bare prater og ler, flirer hun.
Selv er hun også fadder i ¨TIN – ta imot nye¨ som er underlagt SKUT (Skeiv ungdom).
Merete Wishman er kjempefornøyd med innsatsen både fra bibliotek-karene Amanda Dybendal og Zana Gujic som stilte som moralsk støtte til de levende bøkene.
– Jeg er imponert over åpenheten de viser, og at de lar elevene stille spørsmål som går så dypt på dem som personer. Det har vært en veldig informativ dag, og jeg føler det har vært en suksess, sier Wishman, og takker informantene, lederne og Thomas for besøket på Melhus vgs.